Hjalmar Andersen

16.32,6. Hjallis verdensrekord på 10 000 meter fra Hamar i 1952 står fortsatt spikret i de fleste nordmenns bevissthet, langt over et halvt århundre senere. Den legendariske skøyteløperen Hjalmar «Hjallis» Andersen har for lenge siden skrevet seg inn i historien som en av våre aller største idrettshelter. Da han herjet som verst, rundt 1950, var legenden fra Trondheim fullstendig uslåelig. På merittlisten hans finner vi tre EM-gull, tre VM-gull og tre OL-gull, samt verdensrekord på både 5000 og 10 000 meter.

«Hjallis» fikk sitt store gjennombrudd i europamesterskapet i Davos i 1949 da han stakk av med sammenlagts sølv, bak norske Sverre Farstad. I tillegg satt «Hjallis» sin første verdensrekord på 10 000 meter i samme mesterskap med tiden 16.57,4.

Falken-trioen

«Hjallis» vokste opp i Trondheim, i det området som i dag heter Svartlamoen. Et av byes mest klassiske arbeiderstrøk. Ti år gammel ble han medlem av skøyteklubben Falken, en klubb han var trofast mot hele livet igjennom. Skøytekarrieren hans fikk et brått opphold da krigen kom til Norge, «Hjallis» var da 17 år gammel. Vinteren 1946 var han tilbake på skøytebanen og han tok sin første juniortittel året etter.

I Falk trente «Hjallis» sammen med Sverre Farstad og Henry Wahl. To av datidens aller beste skøyteløpere. Sverre Farstad tok både OL-gull, EM-gull og VM-sølv og Henry Wahl stakk av med én VM-bronse i 1948. Det er ikke tvil om at Farstad og Wahl har betydd mye for «Hjallis» karriere, og sammen fikk disse tre skøyte-gigantene tilnavnet Falken-trioen.

Fra seier til seier

Etter suksessen i Davos var «Hjallis» ustoppelig. Han vant omtrent alt som var å vinne på favorittdistansene 1500 meter, 5000 meter og 10 000 meter. I 1950 ble han allround-mester i NM, EM og VM. Det samme ble han året etter, og året etter det igjen.

Under EM på Bislet i 1951 fikk «Hjallis» virkelig vist hvilken idrettsmann han var. Etter 11 runder av 10 000 meterne, altså omtrent halve løpet, ramlet «Hjallis» etter å ha blitt blendet av blitzen til en fotograf. Han gikk videre på ødelagte skøyter, men måtte bryte løpet da det gjenstod syv runder. Han fikk lov til å gå løpet om igjen, og en halvtime senere stod han på startsstreken igjen. Han gikk inn til seier på distansen, og vant også mesterskapet sammenlagt.

«Hjallis» hadde, sammen med resten av Falken-trioen, deltatt i OL i St. Moritz i 1948. Den tynne Alpeluften tok fullstendig knekken på ham, og «Hjallis» var nødt til å bryte på 10 000 meter. I 1952 fikk han en ny olympisk sjanse da OL gikk på hjemmebane i Oslo. En sjanse han ikke lot gå fra seg. «Hjallis» var i storform og mer enn 23 000 tilskuere på Bislet Stadion fikk med seg at han, i tur og orden, gikk inn til gull på 1500 meter, 5000 meter og 10 000 meter. Ikke bare tok han gull, han satte i samme slengen to olympiske rekorder.

Slutten på skøytekarrieren

Etter OL-triumfen i 1952 tok «Hjallis» et hvileår. Han gjorde comeback i 1954 med ett EM-sølv og ett NM-gull, før han la opp for godt i 1956.

I tillegg til å være en av verdens beste skøyteløpere, var «Hjallis» også en fremdragende syklist og roer, noe som førte til at han i 1951 ble tildelt Egebergs ærespris.

Etter at skøyte-karrieren var over ga han ut han flere bøker, det er blitt reist statuer av ham utenfor Bislett Stadion i Oslo, utenfor Vikingskipet på Lillehammer og i Kongens gate i Trondheim. Han mottok Hedersprisen under Idrettsgallaen i 2013 – bare noen måneder før han døde – 90 år gammel.