Hurtigløp

Hurtigløp på skøyter har sterke røtter i Norge og fram til midten av 90-tallet var sporten utrolig populær i Norge. De siste årene har nederlenderne og russerne tatt over tronen, men hurtigløp på skøyter står fortsatt sterkt, og sammen med langrenn og skihopp betraktes fortsatt skøyter som en av våre nasjonalidretter. Trass i den dalende populariteten.

Hurtigløp på skøyter foregår på en 400 meter lang, oval bane. Det konkurreres både utendørs og innendørs på distansene 500, 1000, 1500, 5000 og legendariske 10 000 meter, samt stafett. Løperne går i par og rangeres etter tid på hver distanse. I tillegg kåres det en sammenlagtvinner etter alle fire løpene. Banen har en indre og en ytre bane som er adskilt med en snøkant eller gummiklosser bortsett fra i vekslingsfeltet. På banens ene langside, også kalt vekslingssiden, er det et vekslingsfelt som går over hele banen. I dette feltet skifter løperne mellom indre og ytre bane. Dette gjøres i hver runde, og det er løperen som kommer fra ytterbanen som har forkjørsrett.

Skøyteløp har lange, stolte tradisjoner

Skøyter ble brukt som fremkomstmiddel i mer enn 4000 år, og den første skøyte-konkurransen vi kjenner til ble avholdt i England på midten av 1700-tallet. I løpet av de neste hundre årene trykket nordmenn denne nye idretten til sitt bryst og da Christiania Turnforening arrangerte Norges første skøyteløp i 1863 var det mer enn 10 000 tilskuere til stede. Året etter ble Christiania Skøyteklubb stiftet og dette er antageligvis verdens eldste skøyteklubb. Deretter gikk det slag i slag. Først ble det Internasjonale skøyteforbundet stiftet, og i 1924 ble hurtigløp på skøyter en del av det olympiske programmet.

De legendariske tidene

I motsetning til kortbaneløp handler alt om tid i hurtigløp, og sier du 16.32,6 vil alle norske skøytefans vite hva du snakker om. 16.32,6 var tiden Hjallis gikk på da han satt ny verdensrekord på 10 000 meter på Hamar i 1952. En annen sånn tid er 7.45,6. Dette er Boris Sjilkovs rekordløp fra 1955, og det gjorde han til første mann under åtte minutter på 5000 meter. Ringer du din skøyteinteresserte bestefar og sier 15.46,6 og spør hvem som hadde den tiden, vil han høyst sannsynlig svare Knut «Kuppern» Johannesen, OL i Squaw Valley 1960, 10 000 meter, første mann i verden under 16 minutter. Og kan du supplere med 2.17,4 som er Oscar Mathisens legendariske rekord på 1500 meter fra 1914 vil du helt sikkert få en stor stjerne i boka.

Skøytesportens enorme utvikling

Det har skjedd en dramatisk utvikling siden Hjallis imponerende 16.32,6. I dag er det kanadiske Ted-Jan Bloemen som har verdensrekorden på 10 000 meter med en tid som er fire minutter raskere enn Hjallis, 12.36,30. Det er mange grunner til denne utviklingen, noe ligger i profesjonaliseringen av utøverne. Utstyret er også blitt betraktelig bedre og det samme har forholdene løperne går under. Fram til slutten av 80-tallet gikk alle skøyteløp på utendørsbaner. Løperne var på alle måter prisgitt vær og føreforhold. Var du heldig hadde du medvind, var du skikkelig uheldig måtte du gå 10 000 meter i motvind og regn. Etter at de første innendørshallene kom skjedde det en drastisk forbedring av skøytetidene og i dag er alle verdensrekordene satt på innendørsbaner.

Framtiden for norsk skøytesport

Skøyter har sunket litt i popularitet blant norske barn de siste årene. Hovedårsaken er nok at det er lenge siden vi har hatt utøvere som har hevdet seg helt i verdenstoppen over lang tid. En annen årsak er mangelen på skøytehaller, spesielt i byene. I dag ligger Norges Skøyteforbund helt nede på en 24-plass på oversikten over antall medlemmer. Bak ridning, foran bowling. Men med Håvard Bøkko tilbake i god skøyteform kan det likevel være at framtiden til norsk skøytesport ser lys ut.