Kortbane

Kortbaneløp er langløpets motstykke. Kortbaneløp foregår innendørs på en liten, oval bane. Vanligvis en ishockeybane, noe som gjør at omkretsen blir i overkant av 100 meter, i motsetning til en tradisjonell hurtigløpsbane, der omkretsen er 400 meter. Den korte banen og de krappe svingene gjør kortbaneløp til en spennende og fartsfylt konkurranse. Kortbaneløp har fellesstart med mellom fire og seks løpere i hvert heat og de konkurrerer etter utslagsmetoden. De to beste fra hvert heat går videre til det gjenstår seks løpere i finalen. Det finnes ingen indre og ytre bane og det gjør kortbaneløp til en actionfylt og dramatisk konkurranseform med mye fall. Kroppskontakt er lov, selv om dytting og bevisst obstruksjon kan føre til diskvalifisering og løperne går med hjelm, knebeskyttere og hansker for å beskytte seg. Vantene rundt banen er også godt polstret.

Det konkurreres i 500, 1000 og 1500 meter, i tillegg til 3000 meter og 5000 meter stafett. Selv om det er notert verdensrekorder på alle distanser er ikke tiden så viktig i kortbaneløp. Her handler det først og fremst om å komme først til mål.

Amerikansk og asiatisk dominans

Kortbaneløp er ikke særlig utbredt i Norge, selv om den har vært en del av det offisielle OL-programmet siden 1992. Det første norgesmesterskapet i kortbaneløp ble arrangert først i 2015, så vi ligger litt på etterskudd, både når det kommer til rekrutering og popularitet.

Idretten har i mange år blitt dominert av utøvere fra USA, Canada, Kina, Sør-Korea, Japan og Australia, og det er fra disse landene vi finner de fleste VM- og OL mesterne. Her har kortbaneløp en helt annen status og utøverne har gode kontrakter og lukrative sponsoravtaler.

Litt annerledes stafettregler

I tillegg til de individuelle løpene, konkurreres det i 3000 meter stafett for kvinner og 5000 meter stafett for menn. Reglene er litt annerledes enn i tradisjonell stafett. I kortbane-stafett har hvert lag fire deltagere, og løperne bestemmer selv hvem som skal gå hvor mange runder. I stafett kan løperne veksle så ofte de vil og gå så mange ganger de vil, med unntak av de tre siste rundene der bare én veksling er lov. Vekslingene foregår ved at løperne oppnår kroppskontant med hverandre. Det er vanlig at den som veksler hjelper neste løper i gang ved å dytte ham i ryggen sånn at han får opp fart.

Det er ikke alltid den raskeste som vinner

Det sies om kortbaneløp at det er den smarteste, og ikke den raskeste, løperen som vinner. Strategi er ekstremt viktig, det samme er en god porsjon flaks. Som for australske Steven Bradbury som mot alle odds ble OL-mesteren på 1000 meter kortbane i Salt Lake City i 2002. Han gikk videre til finalen etter at én av løperne i semifinalen ble diskvalifisert. Han var åpenbart den svakeste løperen i finaleheatet, men vant like vel etter at samtlige løpere foran ham falt like før målstreken.

Også i kortbaneløp kan det lønne seg å ligge i rygg på leder for å minske vindmotstanden. Faren er selvfølgelig stor for at du går med i dragsuget om den foran deg skulle falle. Det har også vist seg at den som leder når det er fire runder igjen vinner i over 70 % av tilfellene. 66 % av de mannlige vinnerne velger å passere løperne på yttersiden, men resultatet er motsatt for kvinner. Der 66 % gjør passeringen på innsiden av motstanderen.

Blant de best trente løperne er en vel anvendt strategi å legge litt for hardt ut, i håp om at de svakeste løperne skal sprekke underveis, og på samme måte som i sykling og langrenn er det vanlig at løperne gjør flere forsøk på rykk underveis, for å overraske og skape forvirring.